søkka

See also: Sokka, sokka, sokká, sökka, and sok-ka

Faroese

Etymology

From Old Norse søkkva, from Proto-Germanic *sinkwaną, from Proto-Indo-European *sengʷ- (“to sink, to drop”).

Verb

søkka (third person singular past indicative sakk, søkk, third person plural past indicative sukku, supine sokkið) (intransitive)

1. to sink

   Skipið er um at søkka. ― The ship is about to sink.

Conjugation

Conjugation of søkka (group v-50)

infinitive	søkka
supine	sokkið
	present	past
first singular	søkki	sakk
second singular	søkkur	sakst
third singular	søkkur	sakk
plural	søkka	sukku
participle (a34)1	søkkandi	sokkin
	imperative
singular	søkk!
plural	søkkið!

¹Only the past participle being declined.

Related terms

• søkkja (transitive)

Norwegian Nynorsk

Etymology 1

From Old Norse søkkva.

Alternative forms

• søkke

Pronunciation

• IPA^(key): /²sœk.kɑ/

Verb

søkka (present tense søkk, past tense sokk, supine sokke, past participle sokken, present participle søkkande, imperative søkk)

1. (intransitive) to sink

   Skipet sokk etter å ha råka eit isfjell.

   The ship sank after hitting an iceberg.

Etymology 2

From Old Norse søkkja.

Pronunciation

• IPA^(key): /²sœk.kɑ/

Verb

søkka (present tense søkker, past tense søkkte, past participle søkkt, present participle søkkande, imperative søkk)

1. Alternative form of søkkja

Etymology 3

Pronunciation

• IPA^(key): /ˈsœk.kɑ/, /ˈsœçːɑ/

Noun

søkka

1. definite neuter plural of søkk
2. (non-standard since 1959) definite feminine singular of søkk

References

• “søkka” in The Nynorsk Dictionary.
• “søkka”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016