setning

Faroese

Noun

setning f (genitive singular setningar, plural setningar)

1. clause, sentence

Declension

f6	Singular		Plural
	Indefinite	Definite	Indefinite	Definite
Nominative	setning	setningin	setningar	setningarnar
Accusative	setning	setningina	setningar	setningarnar
Dative	setning	setningini	setningum	setningunum
Genitive	setningar	setningarinnar	setninga	setninganna

Synonyms

• setningur

Icelandic

Pronunciation

• IPA^(key): /ˈsɛhtniŋk/

Noun

setning f (genitive singular setningar, nominative plural setningar)

1. (grammar) clause
2. (colloquial) sentence
3. (mathematics) theorem

Synonyms

• (sentence): (proper linguistic nomenclature) málsgrein

Derived terms

Derived terms

• aukasetning (subordinate clause)
• aðalsetning (main clause)
• að-setning (that-clause)
• innskotssetning (parenthetic clause, parenthetical)
• móðursetning (matrix clause)
• nafnháttarsetning (infinitival clause)
• samanburðarsetning (comparative clause)
• skilyrðissetning (conditional clause)
• skýringarsetning (explanatory clause, that-clause)
• smásetning (small clause)
• spurnarsetning (interrogative clause)
• tilgangssetning (purpose clause)
• tilvísunarsetning (relative clause)
• tíðarsetning (temporal clause)
• viðurkenningarsetning (concessive clause)

Norwegian Bokmål

Noun

setning f or m (definite singular setninga or setningen, indefinite plural setninger, definite plural setningene)

1. a sentence (grammatically complete series of words consisting of a subject and predicate)

Derived terms

• læresetning
• sammensetning
• setningsbygnad

References

• “setning” in The Bokmål Dictionary.

Norwegian Nynorsk

Noun

setning f (definite singular setninga, indefinite plural setningar, definite plural setningane)

1. a sentence (as above)

Derived terms

• læresetning

References

• “setning” in The Nynorsk Dictionary.